tirsdag 8. desember 2009

Den norske språkstriden på 1800-tallet

Ukens blogglekse var å skrive om den norske språkstriden på 1800-tallet.

Det hele startet etter at Norge ble frigjort fra Danmark. Det var ingen som reagert på at dansk fortsatt var tale- og skriftmålet i Norge. I de første årene etter 1814 lignet norsk overklassekultur mest på en dansk provinskultur. Det var bare 10 % av alle nordmenn som ikke var bønder eller fiskere. De hadde ingen makt når det kom til politikk, og de hadde en forholdsvis ukjent kultur. De pratet bygdemål, og det var stort sett kun prester som kunne skrive og lese.

I 1830-årene, etter at romantikken kom, ble synet på folkekulturen endret. Det var ikke lenger overklassen som var nasjonen. Folket og folkekulturen ble satt i sentrum, og språket ble sett på som det fremste kjennemerket for nasjonen. Nasjonalromantikken fikk overklassen til å få interesse for norsk historie og talemål. Nå ville de derfor ha et eget skriftspråk. Noen viktige personer som hadde stor innvirkning på språkhistorien er Henrik Wergeland, Ivar Aasen og Knud Knudsen.

Wergeland mente at all dansk påvirkning skulle fjernes fra språket. Han tok i bruk en skrivemåte som var i strid med dansk rettskriving. Brukte f.eks norske ord som fjøs og gut i stedet for de danske Kostald og Dreng. Eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe fulgte Wergeland. Andre, som den kjente historikeren Peter Andreas Munch, ville lage et norsk skriftspråk med utgangspunkt i en dialekt.

Ivar Aasen ville at den nye norske staten måtte få en egen nasjonal kultur. Aasen begynte å bruke landsmålet i sin egen diktning. Han reiste i fire år fra Ørsta på Sunnmøre rundt i landet og samlet inn ord og grammatikkformer fra dialektene. Hensikten var å bruke det innsamlede materialet til å utvikle et norsk skriftspråk som skulle være mest mulig samlende og ligge så nær opp til gammelnorsk som mulig. Arbeidet resulterte i en grammatikk (1848) og en ordbok (1850).

Knud Knudsen la det ideologiske grunnlaget for utviklingen bort fra dansken. Han mente at den nye rettskrivingen burde være bygd på talemålet til den ”dannede klasse”. Han møtte sterk motstand, og fikk ikke gjennomslag for reformene sine før i 1862. Da kom den første rettskrivingsreformen.

Språkstriden stod mellom de som gradvis ville fornorske dansken og dem som ville skape ett nytt skriftspråk basert på en eller flere av dialektene våre. Det var ikke før slutten av 1800-tallet at språkforskerne våre fikk støtte fra politikerne og de fleste innså at det danske skriftspråket forsvant.

1 kommentar: